«Anne Bro», en livskraftig dame på 110 år

Allerede i 1920 ble båten solgt til Odin Guldvik i Bjugn, på kysten nordvest for Trondheim.

Nils Braa er en sentral skikkelse i fartøyets historie. Braa drev skipsekspedisjon og landhandel på Asserøystranda mellom Vallersund og Lysøysund i Trøndelag. Han var båtens tredje eier – og den som solgte «Anne Bro» til Lofoten.

Nøyaktig tidspunkt for Braas overtakelse fra Guldvik fremgår av skjøte datert 24.10.1925 og tinglyst 01.03.1926. Kjøpesum var da kr. 11.500,- for "nevnte jakt med rigg, seil, betøyninger og øvrig tilbehør".

Kilder peker i retning av at det ble installert motor og etablert styrhus bak på dekket rundt 1925, men dette er ikke bekreftet. Om dette er riktig, kan det være slik at Nils Braa kjøpte båten og installerte motor kort tid etter.

• Se oversikten over eiere/eierskifter her!

Selv om man sier at den første motoriseringen trolig fant sted rundt midten av 1920-tallet, er den første dokumentasjonen på motorinstallasjon fra 1943-1944.

Da ble «Anna», som hun fortsatt het, ombygget – trolig ved Ole Spjøtvold Skipsbyggeri på Kyrksæterøra. Fra dette oppholdet er det dokumentert installasjon av en 50 hk Wichmann og nye dekkshus/styrehus.

Navnebytte til «Anna Braa» er dokumentert 2. februar 1948. I likhet med motorinstallasjonen, kan navnebyttet ha funnet sted tidligere enn hva den første dokumentasjonen viser. Nils Braas kone het Anna Braa.

Dokumenterte opplysninger viser at skroget ble forlenget med 12 fot ved Ole Spjøtvold skipsbyggeri (Bugen verft) på Kyrksæterøra i 1952-1954. Et tidligere målebrev fra 1948, viser følgende:

• 63,3 fot lang (forlenget til 75,2 fot i 1954)
• 18,4 fot bred (18,5 fot i 1954)
• Dybde på 7,9 fot (8,0 fot i 1954)

Under forlengingen ble det samtidig påsatt jern-casing, styrehus flytta oppå casing og påbygd bestikklugar. Hydraulisk vinsj ble også montert under dette oppholdet.

En viktig del fra båtens opprinnelse blitt bevart gjennom alle tider: Kahytten akter.

Denne er beholdt i sin opprinnelige stand fra 1911, og er et klenodium i seg selv. Kapteinen har husert i hekk-kabinen til alle tider. Kahytten er av Riksantikvaren trukket fram som et viktig moment for å gi «Anne Bro» status som verneverdig fartøy. I årene fra 1998 har staten ved Riksantikvaren bevilget mer enn 10 millioner kroner til bevaringen av «Anne Bro».

Den bevarte kahytten er ett av «Anne Bros» mest særegne trekk. Kahytten ligger på tvers helt akter, og danner båtens markante, avkappede hekkavslutning. Såkalt tverrhekk – eller plattgattet akterskip.

Håkon Fredriksen og broren Ingolf drev fiskebruket i Henningsvær, og anskaffet «Anne Bro» med «Partsrederi Ingolf Fredriksen, Henningsvær» som oppført eier. Det var vanlig at fiskebrukene hadde egne fraktebåter. «Anne Bro» gikk i fraktefart i egenregi og på oppdrag for andre. Etter hvert tok Ingolfs sønn Odd over roret – både på land til sjøs.

Flere fiskekjøpere i Lofoten eide egne bruk i Finnmark. Fredriksens Sønner sitt bruk i Finnmark lå i Syltefjord. Etter at Lofotfisket var over, seilte Odd Fredriksen og mannskapet til Finnmark for å kjøpe og frakte fisk der under vårfisket.

Lenge var det slik at noen få fiskekjøpere satt på retten til å eksportere fisk. De andre brukene leverte derfor sin eksportfisk til det bruket som innehadde en slik tillatelse. Fredriksen & sønn leverte sin eksportfisk i Svolvær. Tørrfisken fra Henningsvær ble stablet om bord i «Anne Bro» og fraktet til Svolvær for videre eksport. Fisken som ble hengt og tørket i Syltefjord hadde såkalt Italia-kvalitet. Også den ble fraktet med «Anne Bro» til Svolvær for eksport.

Odd Fredriksen var utdannet elektroingeniør. Han brakte atter en epoke inn i historien om den opprinnelige seiljakta fra Møre. I oppdrettsnæringens spede begynnelse monterte han en stor aluminiumstank for frakting av levende fisk. «Anne Bro» må ha vært en av de aller første båtene som fraktet smolt på tank direkte ut til merdene.

Odd Fredriksen døde brått om bord på «Anne Bro» i 1992 mens båten var på sitt årlige opphold hos O. Marhaug Slip & Mek. verksted i Svolvær. Han var i ferd med å klargjøre båten for frakting av smolt da han gikk bort.

Da Odd Fredriksen døde på post, tok hans datter Elisabeth over Fredriksens Sønner AS. Hun sørget for at de planlagte seilingene med «Anne Bro» ble gjennomført med innleid mannskap. Båten ble besluttet solgt etter endt sesong.

«Anne Bro» ble først solgt til ei gruppering i Svolvær som planla kvalmuseum i lasterommet om bord. Etter en tid trådte banken inn i pantet. Båten ble liggende ved kai i Svolvær over en tid. Forfallet var stort, og «Anne Bro» gikk i løpet av en tre-årsperiode fra å være en godt vedlikeholdt båt i drift, til å bli betegnet som et vrak som stod i fare for å synke ved kai.

• Vågan kystlag med Johannes Rørtveit i spissen overtok båten i 1996. Den var i svært dårlig forfatning og et trist syn. Kystlaget gikk umiddelbart i gang med livreddende arbeid på den da 85 år gamle båten. Samme år ble «Anne Bro» gitt status som verneverdig fartøy – som det 96. i landet.

I 1998 følger Riksantikvaren opp vernestatusen med en første bevilgning på 250.000 kroner til bevaringsarbeidet. Båten har vært gjennom flere perioder med omfattende arbeider for å bevare utseende, konstruksjoner, byggeteknikker, m.m.

I tillegg til Riksantikvarens bidrag i 10-millionersklassen, har stor dugnadsinnsats fra medlemmene i Vågan kystlag og betydelige økonomiske bidrag fra det lokale næringslivet vært avgjørende for å bevare «Anne Bro» som seilende fartøy.

Kystlagets overtakelse må nok regnes som en begivenhet minst like viktig som motorinstallasjon og forlengelse.

Felles for alle hendelsene, er at de har sørget for å holde båten flytende i over 100 år.

Hadde ikke motor blitt installert...

Hadde ikke båten blitt forlenget...

Hadde ikke kystlaget tatt over...

Ja, så hadde det gått med «Anne Bro» som med de andre tilsvarende båtene: Hun ville vært en del av historien, men ikke eksistert – langt mindre seilet.

Med status som verneverdig fartøy, er «Anne Bro» nå inne en epoke som historisk sannhetsvitne og personbefrakter i Lofoten. «Anne Bro» forener ny og gammel tid idet hun glir ut på havet med over 110 år på hekken, lastet med turister der hun før var fylt med stabler av tørrfisk, tønner med lever og rogn, salt stykkgods og levende fisk.

Turer med turister og grupper er en viktig del av det økonomiske fundamentet for drift og videre bevaring av båten.

• Booke tur med «Anne Bro»? Klikk her!

Etter omfattende råteskader i og under dekk, har «Anne Bro» vært gjennom en total «make over» ved Blokken Skipsverft i Vesterålen i perioden 2016 til 2020. Som en del av finansieringen av de de omfattende reparasjonene, kjøpte lokale bedrifter og privatpersoner hver sin kvadratmeter av dekksarealet for 4.000 kroner pr. kvadratmeter. Underveis i det omfattende restaureringsarbeidet i Blokken, ble styrhuset løftet av, og båten kunne igjen sees uten «nyvinningen» montert.

Samtidig ble det gjort en stor teknisk oppgradering hvor ny hovedmotor, en 260 hk Volvo Penta er essensiell: Driftssikkerhet og miljø er viktig – også for gamle fartøy!

5. mai 2020 ble «Anne Bro» sjøsatt ved Blokken skipsverft etter årene på land.

I juni 2020 kom «Anne Bro» seilende inn til Svolvær igjen for første gang siden hun gikk til Vesterålen.

En skal være forsiktig med å snakke om damer – og i særdeleshet seilende damer, men enkelte vil ha det til at hun kom tilbake til Svolvær, vakrere enn noen gang.

Den tekniske tilstanden og alt utstyr om bord, er uomtvistelig på et nivå som det aldri har vært før.

«Anne Bro» har alle sertifikater og godkjenninger for å kunne gå med passasjerer i kommersiell fart.

Ønsker du å bestille en tur med den seilende kulturskatten, kan du klikke her!